GULL-alternativet for Torskeholmen finnes – men det har aldri fått en reell behandling. En holme med trygg kai, bevaring av Fryseriet og andre kulturhistoriske spor, omtrent samme bygningsmasse som i dag – og mulighet for en framtidig bro eller kanal. En holme for festivaler og arrangementer, sjøbad, båtliv og opplevelser. En holme for fellesskap, midt i havna.

Dette er det vi kaller GULL-alternativet.

Likevel har det aldri blitt behandlet som et reelt, likeverdig valg.

Forklaringen er ikke komplisert. Prosessen har i praksis vært låst av en binding fra 2016: frikjøp av festetomter og en påstått «selvfinansierende» utvikling tilpasset private aktører. Denne gjennomføringsmodellen har aldri blitt dokumentert åpent, men har likevel fungert som styrende premiss. Når sporet først er satt, skjer det samme hver gang: Det som ikke passer inn, blir skjøvet ut, gjort grått eller avfeid som «umulig».

Dette handler ikke om å være mot utvikling. Det handler om hvordan kommunen forvalter fellesskapets eiendom. Og det handler om tillit. Når kommunen både eier og regulerer, må åpenhet og dokumentasjon være ekstra tydelig. Hvis ikke, undergraves hele prosessen.

Medvirkning – når folk svarer, men svaret ikke teller

Spørreundersøkelsen skulle gi innbyggerne en stemme. Mange sitter igjen med følelsen av at de fikk medvirke – men ikke velge.

Det mest avslørende var presentasjonen av 0-alternativet. Det ble vist som en grå, nøytral skisse, mens utbyggingsalternativene fremsto ferdige, fargerike og innbydende. Ett alternativ så ut som framtid, det andre som stillstand. Kritikken kom umiddelbart.

I stedet for å rette opp, ble 0-alternativet senere forklart bort som «bare en referanse». Når et alternativ først vises fram – men så ikke teller – reduseres medvirkning til staffasje. Det er nettopp dette som gjør folk forbanna.

Samtidig var innbyggerne tydelige: mer åpenhet og tilgjengelighet, mer byliv og aktivitet, mer grønt og opphold, respekt for historien og havnerommet – løsninger som fungerer for alle, ikke bare for noen få. Det er dette GULL-alternativet svarer på.

Fryseriet – for nytt til vern, for gammelt til å få leve?

Fryseriet er ikke «en bygning som står i veien». Det er et ankerpunkt for havnas identitet – et fysisk minne om etterkrigstid, arbeid og fellesskap. Likevel behandles det som et problem.

Etterkrigsbygg havner ofte i et ingenmannsland: for nye til å være verneverdige, for gamle til å være bruksvennlige. Når nasjonale kulturminnemyndigheter peker på høy verneverdi og anbefaler bevaring, forventer man at dette tas inn som et reelt premiss.

I stedet går planarbeidet videre mot riving – blant annet fordi bygget «står i veien for en parkeringskjeller». Det høres mer ut som et utbyggingsargument enn som vurderingen fra en nøytral reguleringsmyndighet.

I en åpen prosess ville dette vært snudd: Bevar Fryseriet, gi det nytt liv, og la det bli motor for helårs byliv i havna. Dette er GULL-alternativet i praksis.

Bro og kanal – først et premiss, så «umulig»

Torskeholmen fungerer i dag uten bro. Poenget er ikke at Grimstad «må ha bro».

Poenget er at planvalgene som nå vurderes, kan gjøre en bro- eller kanalløsning umulig i framtiden. Låses vannområdet av marina og landarealet av rundkjøring, forsvinner handlingsrommet. Da kan man senere si at «bro ikke går» – men bare fordi vi selv har sørget for at den ikke går.

Det gjør saken ekstra underlig fordi bro/kanal faktisk lå inne tidlig i prosessen. I planinitiativet fra 2018 står det eksplisitt at Storgata planlegges videreført med kanal/bro ut på Torskeholmen. Et tydelig «øy-grep» var altså med fra starten.

Dette er ikke nostalgisk staffasje. Det er byens hukommelse. Og når kommunen snakker om «havna for alle», må den også bevare framtidige muligheter.

Kai-tallene – 66 millioner eller 21,5?

Når GULL-alternativet avvises som «for dyrt», vises det ofte til ett tall: 66 millioner kroner for ny kai.

Men den samme tilstandsanalysen (SafeControl, 2021) sier også noe annet: Kaia kan rehabiliteres og gjøres fullverdig og sikker for rundt 21,5 millioner kroner. Fullverdig betyr trygg og funksjonell – ikke nødvendigvis «alt nytt».

Når bare det høyeste tallet brukes i argumentasjonen, blir konklusjonen gitt på forhånd. Da blir økonomi et retorisk våpen, ikke et beslutningsgrunnlag.

Samtidig ligger verdiene i bakken: jernbaneskinnene, Honnørbrygga og 22 000 brostein levert i 1923. Det som virkelig har skadet dem, er manglende vedlikehold – ikke alder.

Et valg som fortsatt kan tas

Før GULL-alternativet avvises som «for dyrt» eller «umulig», må det legges fram som et reelt, likeverdig alternativ. Med illustrasjoner, kostnader og konsekvenser – på lik linje med andre løsninger.

Samtidig må 2016-avtalen, inkludert økonomi og forpliktelser knyttet til én utvalgt utbygger eller kjøper, være fullt ut transparent og offentlig tilgjengelig.

Når kommunen både eier og regulerer, holder det ikke at prosessen er formelt korrekt. Den må også være åpen, etterprøvbar – og oppleves som ryddig.

Før irreversible vedtak fattes, må GULL-alternativet fram.
Ikke som en fotnote.
Men som det valget det faktisk er.